Tag Archives: seminar

Seminar i november: Men er det bra? Litteraturkritikk og kvalitetsbegrepet

Det blir seminar i Bergen. Vi gleder oss. I tillegg til seminaret blir det sannsynlig vis et kveldsarrangement med debatt og sånt. Potente greier dette kvalitetsbegrepet.


Invitasjon til et forskningsseminar i Bergen, 4.-6. november 2010

Forskningsprosjektet Norsk litteraturkritikks historie 1870–2000: Verdiforvaltning og mediering inviterer til et todagers forskningsseminar om kvalitetsbegrepet i litteraturkritikken, dets historie og teori.

Historie

Gjennom litteraturkritikkens historie har kvalitetskriterier og anvendelsen av slike vært diskutert på alle mulige måter. Den korresponderende tanken om litterær kvalitet er også omdiskutert, også med hensyn til historisk foranderlige parametre, særlig estetikk og etikk. Tanken om kvalitet har vært betraktet både som en undertrykkende rest av klassisismens regelestetikk og som en viktig kulturbærende institusjon, med en særlig betydning som hovedmotstanderen for enhver avantgarde-bevegelse. Imidlertid kan det reises en rekke spørsmål ved hvilken betydning denne institusjonen har i en senmoderne kontekst. For å nevne noen: Hvordan gjenkjenner vi – historisk – en tanke om kvalitet i litteraturen? Hvordan forvaltes den? Hvilken status har et hierarkisk verdisett basert på kvalitetsbegrepet i senmodernitetens mer eller mindre oppløste offentlighet? Og sist, men ikke minst: Trenger kritikken i vår tid et kvalitetsbegrep?

Teori

Diskusjonene av kvalitet, litterær verdi og de ulike kriteriene som eksplisitt eller implisitt kommer til anvendelse når det felles kvalitetsdommer over litterære verker, er – mener vi – ikke bare utmattende, men også uunngåelige og nødvendige for å forstå kritikken.

Ulike forståelser av kvalitet i litteratur og kunst kan analyseres både historisk og sosiologisk, som kulturelle norm- og verdisett, for eksempel i tråd med Bourdieu- inspirerte teorier om sosiale diskurser. De kan også diskuteres filosofisk, som en del av den litterære estetikken fra Platon til samtidens relasjonelle estetikk (Bourriaud), eller psykologisk-kognitivistisk, som en del av en nyere vending mot instrumentelle studier av estetiske verdidommer (jf. Willie van Peer (red.): The Quality of Literature. Linguistic Studies in literary evaluation, 2008).

Kvalitetsbegrepet er imidlertid selv et grunnleggende omstridt begrep, og både begrepet og selve omstridtheten spiller en viktig rolle i kritikkens selvforståelse. Uenighetene omkring bruken av kriterier og referanser til kvalitet som en kanonisk institusjon er en viktig del av kritikken, uavhengig av hvilket verdisystem den måtte tilhøre.

Praktisk kritikk og bokanmelderi

Alle former for kritikk og anmelderi krever vurdering, og en dom – implisitt eller eksplisitt. Forskningsprosjektet vårt har som et av sine hovedmål å skrive norsk litteraturkritikks historie fra 1870 til 2000, og en viktig del av seminaret vil være å vise eksempler fra denne perioden på hvor og hvordan kvalitetsbegrepet og – kriteriene blir satt under press.

Både det moderne gjennombruddet på 1870-tallet og senere konflikter mellom verdisystemer – som naturalismedebatten i 1890-årene, modernismedebattene på 1960-tallet eller samtidens diskusjoner av hvordan kvalitetsbegrepet har vært eksponert og drøftet. Slike scenarier er, mener vi, av særlig interesse for diskusjonen av kvalitetsbegrepet både i kritikkhistorien og i anmelderiet.

Seminaret vil hovedsakelig bestå av en serie 20 minutter lange innlegg med etterfølgende diskusjon.

Du er herved invitert til å holde innlegg ved forskningsseminaret i Bergen 4.–6. november 2010. Foredragstittel og kort abstract (5-7 linjer) sendes til eirik.vassenden ætt lle.uib.no før 1. september 2010.

Seminaret er også åpent for andre interesserte.

Rapport – Mai 2010

Ny start, kortere tekster, mer babbel. Våren går med til doktorgradsutdanning, det vil si metodekurs og teoriseminarer, med påfølgende artikler som skal skrives. Og like rundt hjørnet er et nytt nummer av Fett hvor jeg har to små artikler, og desuten noen bøker hvor jeg bidrar. Mer om det seinere. Men litt tid til min egen forsking blir det også:

I forrige uke hadde gruppen som skal skrive Norsk litteraturkritikks historie et arbeidsseminar hvor vi la frem for hverandre det arbeidet vi holder på med nå. Det ser ut til å bli et skikkelig bra prosjekt, og gruppens sammensetning fører til at mange forskjellige perspektiver virvles opp. For en som er vant til at akademisk arbeid er en ensom ting er denne typen gruppearbeid hvor mange gir seg i kast for i fellesskap å beskrive et felt inspirerende og lærerikt. Særlig merker jeg at litteraturhistorie ikke er min sterkeste disiplin. Her må det leses!

Frankie boy

Francis Bull, stjålet fra Store norske leksikon

Minst like inspirerende er det kanskje å måtte forholde seg til en dødlinje. Jeg presenterte tre radioinnslag fra 1962 og snakket litt om hvordan de presenterte oss for forskjellige lydlige personaer. Det gøyeste var kanskje å høre på Francis Bulls foredrag om Henrik Ibsens forhold til «kunstnervennen» Hildur Andersen, og hvordan dette viste seg i Ibsens dikting. Bull var virkelig en helt fantastisk formidler, og selv om den identiteten som oppstår mellom ham og studieobjektet hans når han siterer Ibsens brev til konen, venner, og Hildur Andersen selv, fremstår både komisk og ganske uvitenskapelig i dag, er det overraskende underholdende og lærerikt å høre på denne uhyre kunnskapsrike mannen.

Et annet høydepunkt blant radioopptakene jeg snakket om var en diskusjon mellom Georg Johannesen, Ola Jonsmoen og Stein Mehren, hvor Georg Johannesen sier noe sånt som at «Jeg syns ikke vi skal bruke så store og vanskelige ord om poesien. Det viktigste er jo at vi er glad i den.» Den slags diktersnakk var sjelden fra hans munn.

Neste uke drar jeg til New York for å høre på amerikanske forskere og diskutere opplysning. Satser på at det blir et slag reisebrev derfra.

Friedrich Kittler og en seksretters middag

Ny bok!Vi stipendiater skal utdannes. Derfor følger vi kurs hvor vi blir opplært i tenking og den slags. Vanligvis er disse kursene på et grupperom på Dragvoll, men en gang i blant får vi luftet oss. Nå befinner jeg meg på Lysebu konferansesenter, i åsen over Oslo (Visste du at det finnes små fjellandsbyer her oppe? Det ser helt corny ut.), hvor et PhD-seminar i estetisk kulturanalyse går av stabelen over to dager. Her snakker folk fra Oslo, Trondheim og Bergen om Susan Sontag, Slavoj Žižek og Friedrich Kittler. Sontag og Žižek har jeg vært borti en gang eller to før, men denne Kittler var en ukjent størrelse inntil jeg kom til Trondheim i høst, der var han imidlertid godt kjent viste det seg. Nylig har Kittler for første gang kommet ut på norsk, i Cappelens upopulære skrifter-serien, oversatt av Knut Ove Eliassen, som er professor ved NTNU og sitter like ned i gangen for meg. Han er dessuten med og underviser på PhD-utdanningen.

Kittler jobber i tradisjonen etter Foucault og driver mediearkeologi, eller mediegenealogi, det vil si en utforsking av medienes historie, under hvilke forutsetninger mediene har kommet til hverden, og hvilke forutsetninger mediene skaper for kommunikasjon og tenkning. Han utmerker seg ved en særlig konsentrasjon om medienes materialitet og hvordan denne påvirker, ikke bare det som formidles, men hele den vestlige teoridannelsen. Han påstår for eksempel at vår idé om sjelen ble skapt ved alfabetets innførsel i Hellas, og at Freuds formuleringer om det underbevisste aldri kunne ha funnet sted uten at filmen hadde latt Freud tenke den. Ganske deterministiske greier altså, men fryktelig artig, særlig for meg som skal jobbe med de nye medienes påvirkning på litteraturkritikken gjennom det 20. århundret.

Jeg holdt en introduksjon til teksten «Optiske medier», som er å finne i den nye boken, hvor Kittler introduserer en forelesningsrekke han skal holde om de optiske medienes historie. Manuskriptet til introduksjonen er å finne her, for den som er interessert. Det dreier seg ganske enkelt om en gjennomgang av teksten, ikke fryktelig spennende som tekst, men en kjapp introduksjon til tenkningen. Det er nok mye å utsette på presentasjonen min, det er blant annet en ganske dilettantisk gjennomgang av noen begreper fra Lacan, men der må jeg få skylde på at også Kittler farer med harelabb. I tillegg må jeg legge til at den er skrevet på fryktelig kort tid, en togtur, og derfor ikke er noen stor prestasjon språklig sett. Nåja. Les den som vil. Boken er i alle fall anbefalt!

Knut Stene-Johansen er ansvarlig for det arrangementstekniske, derfor er det kanskje ikke noen overraskelse at jeg om kun kort tid skal innta en seksretters middag. Det føles riktig.

Oppdatering: Middagen var riktig. Helt riktig. Fisk, kreps, due, svin, ost, is.

Veien frem

22.-24. oktober skjer det forholdsvis spennende saker i Trondheim: Forskningsseminaret «Litterær tidsskriftkritikk etter det moderne gjennombrudd» skal fortelle oss om hva som har foregått i alle disse trykksakene som har tynget oss alle med så mye dårlig lesersamvittighet. (On that note: Nyeste nummer av Vagant ser fantastisk ut. De grafiske nyvinningene er virkelig fristende, for å bruke anmeldervokabularet.) Hva er det for en litterær offentlighet vi finner i tidsskriftene, hva inneholder den, hva snakker den om, og hvordan gjør den det? Diverse dyktige kritikere, forskere, kritikere og forskere og kritikkforskere skal delta. Innlegg om blant annet: Janus, Basar, Vinduet, Impressionisten, Kritiker, Bøk, Kraftsentrum og mye mer (faktisk). Heng med, det blir bra.

Kjekken sjøl

Kjekken sjøl

Selv skal jeg snakke om Nordahl Griegs tidsskrift Veien frem, som kun kom ut mellom 1936 og ’37 (Tidsskriftet fikk imidlertid et langt etterliv, siden det ble anført som forløperen til Fossegrimen. Les mer om det i Cato Schiøtz’ omtale av tidsskriftet i Morgenbladet). Siden det er et seminar om litteraturkritikk skal jeg først og fremst studere de artiklene i tidsskriftet som handler om litteratur. Men om jeg utelukkende skulle basert meg på de artiklene som handlet utelukkende om litteratur ville det blitt tynt. Jeg kommer til å studere de artiklene som handler om kunst i det hele tatt. Veien frem må være det minst litterært interesserte tidsskriftet som noensinne har blitt redigert av en skjønnlitterær forfatter. Ikke at det ikke fins mange artikler om litteratur og kunst i bladet, men da handler det hovedsaklig om kunstnernes politiske oppgaver, ikke om ny litteratur. I løpet av Veien frems levetid publiserte de så vidt jeg kan se kritikker av tre romaner, ingen lyrikksamlinger, ingen skuespill (derimot to-tre forhåndsomtaler), en omtale at et maleri (Guernica) og fire anmeldelser av sakprosabøker om litteratur. Selve litteraturen var altså ikke veldig viktig, det lille som finnes av estetisk tenking er relativt trygt bygget på Marx og Engels egen litterære estetikk slik den blir formidlet av Lukács (realismen avslører ubevisst kapitalismens ideologi), men uten noe krav om positivitet, slik den sovjetiske sosialrealismen ble formulert. Mer sentralt sto kanskje litteraturens symbolske rolle som en kampsone mellom radikale og såkalt «upolitiske» (reaksjonære) forfattere. En rekke av artiklene dreier seg om hva kunstnerne gjør i Sovjet, og flere diskuterer hva som er den riktige måten å skrive på for en sosialistisk forfatter. Det var de underliggende politiske prinsippene for aktiviteten (aktivismen) som var sentralt for Grieg å diskutere, ikke litteraturen selv.

Veien frem er først og fremst kritisk i sin politikk, men politisk i sin kritikk. Om jeg skal forsøke å tenke i retoriske termer: Veien frems artikler har en forensisk holdning til den politiske offentligheten, Grieg avslører og anklager sin samtid. Når det gjelder litteraturen ser grunntonen heller ut til å være deliberativ: Spørsmålet er hva forfatteren skal gjøre. Tidsskriftet får dermed en slags karakter av å være Nordahl Griegs diskusjon med seg selv om hva forfatterens oppgave er, samtidig som artiklene fungerer som gjentatte oppfordringer til forfatterne om å skrive engasjert: De måtte ta side, og innse at fascismen var født av kapitalismen, derfor måtte også kapitalismen avskaffes. Det var den eneste egentlige kampen mot krig.

Forholdet til kommunismen kan bli en viktig del av innlegget mitt tror jeg. Jeg har lest litt Slavoj Žižek i det siste, og hans diskusjoner omkring Stalinismen er tankevekkende. Han gjennomfører en slags solidarisk kritikk som river teppet under beina på de stalinistiske kommunistene – Grieg var en av dem – samtidig som han er nådeløs i sin kritikk av liberalismen og det den har resultert i. Det er mulig at det kan bli fruktbart å la seg inspirere av hans lesning av Moskva-prosessene i min lesning av Veien frem. Det er i alle fall på høy tid at venstresiden tar hensyn til stalinismen i sin lesning av Grieg. Georg Johannesen, som til dels idoliserer Grieg, nekter å gå med på at Griegs politiske linje kan kritiseres, det vil innebære et knefall for Hamsun og hans våpendragere. I det finnes det sannhet, særlig når en tar inn over seg det presset som finnes for å «rehabilitere» Hamsun, men det svarer allikevel ikke på problemet med stalinismen. Den som sist har skrevet noe interessant om Grieg er vel Hans Marius Hansteen, som i Vagant # 1/2-2003 har en glitrende artikkel om Griegs krigspoesi. Men ved å konsentrere seg om krigen og poesien unngår Hansteen, med full rett vel å merke, stalinismen som problem. Žižek muliggjør kanskje en kritisk-solidarisk lesning av Griegs kommunisme. I diskusjonen omkring hva som var verst av den kommunistiske og den nazistiske terroren kan Žižeks posisjon til tider minne om Griegs egen holdning, selv om Grieg i sine artikler trofast slutter opp om Moskvas linje. I diktingen er ikke holdningen så klar.

Tenking pågår. Nå skal jeg på Nasjonalbiblioteket.

Etterpåklok oppdatering:

Da jeg gikk på biblioteket var det for å sjekke hvilke numre de forskjellige artiklene jeg skal bruke fra Veien frem kommer fra. Det som umiddelbart slo meg da jeg satte meg ned med mikrofilmen var at jeg i et klassisk anfall av akademisk hybris hadde tatt munnen alt for full da jeg, basert på hvilke artikler tidsskriftet bestod av, påstod at Veien frem var et lite litterært interessert tidsskrift. Tvert imot! Det renner over av litteratur, men ikke formidlet gjennom den borgerlig-kritiske anmelderinstitusjonen. I stedet valgte Grieg å trykke litteraturen uformidlet, dikt, noveller, roman- og dramautdrag. I stedet for å vurdere om litteraturen var «god nok» trykket han sine kampfellers litteratur.

Mitt utgangspunkt: «Hvordan var litteraturkritikken i Veien frem?» styrte blikket mitt utenom litteraturen. Jeg er havren, hvilket nek er du?